Da fabrikkanleggene på Herøya ved Porsgrunn sto klare i 1929, var de helt og holdent avhengige av daglige tilførsler av flytende ammoniakk på tankvogner fra Rjukan og Notodden. Ammoniakk var nitrogen-kilden i Hydros produksjon av mineralgjødsel.

Rjukanbanens ambisiøse formål var å skape en transportåre fra Vestfjorddalen til havet, slik at råvarer kunne komme inn og ferdig gjødselvare kunne sendes ut fra Hydros fabrikker på Rjukan. Mellom 1909 og 1991 tok Rjukanbanen unna en godstransport på 30 millioner tonn. Det tilsvarer visstnok 1,5 millioner godsvogner. Men også for persontrafikk var banen selve livsnerven for Rjukan-samfunnet gjennom mange tiår.

Tog, ferge og lekter

Forbindelsen fra Rjukan til Herøya var slett ikke enkel. En del av strekningen - over Tinnsjøen - måtte transportene foregå på jernbaneferge, og den siste strekningen - fra Borgestad til Herøya - foregikk transporten på lekter. Planen var at Herøya etter hvert skulle koples til jernbanenettet gjennom Porsgrunn - men det skulle gå hele 23 år før den siste tunnelen var slått, slik at det lokale jernbanenettet på Herøya kunne knyttes sammen med Bratsbergbanen og Vestfoldbanen.

«Livsnerven» var ikke bare viktig for Hydro; den var også for sin tid et eksempel på avansert transport. Verden har ikke sett større innenlandsferger enn de som trafikkerte på Tinnsjøen.

På Tinnsjøen var folk vant til at det gikk rutebåt, men dimensjonene ble helt annerledes da utbyggingene på Rjukan kom i gang: I 1909 ble trefergen «Tinnsjø» satt inn. Vinterstid ble den trukket av slepebåten og isbryteren «Skarsfos». Senere fulgte fergene «Hydro», «Ammonia» og «Storegut». Helt til tidlig på 1990-tallet gikk fergene på Tinnsjøen.

Viktigheten og sårbarheten av denne tilførselslinjen ble demonstrert et par ganger i løpet av andre verdenskrig. Dramatikken langs denne transportåren er fremfor alt knyttet til sabotasjeaksjonen mot fergen "Hydro" den 20. februar 1944. Med unntak for denne aksjonen og andre krigshandlinger har transporten mellom Rjukan og Herøya kunnet foregå uten alvorlige uhell og avbrudd.

Reise gjennom dramatisk natur

De første årene oppviste imidlertid flere eksempler på hvor krevende det var å anlegge en transportrute gjennom den dramatiske naturen i Øvre Telemark. Flere ganger ble jernbanevogner veltet over ende av de kraftige fallvindene som kunne oppstå i Vestfjorddalen. Ekstraordinære tiltak måtte til for å hindre at vinden skulle få tak under vognene.

Etter at ammoniakk- og gjødselproduksjonen på Rjukan tok slutt, er fergene på Tinnsjøen blitt overdratt til en stiftelse, som står for vedlikehold og arrangerer omvisninger og turer for turister i sommermånedene.

Rjukanbanens historie er fortalt i boken «Rjukanbanen - på sporet av et industrieventyr», Maana Forlag 1995.