Skip to content

De hadde helt andre ting enn harepuser å tenke på de karene som 1. februar 1928 rykket inn for å rydde grunnen på industritomta. De første dagene hadde de nok å gjøre med å måke snø.

Da snøen var skuffet unna, og trærne var felt, ble det fart i sakene – og stadig flere sluttet seg til: 1.500 anleggs-arbeidere et stykke ut i 1929.  Allerede den 12. mai samme år kunne Herøya ta imot de første leveransene av ammoniakk fra Rjukan. Fra første spadetak til  gjødsel-fabrikken var i produksjon hadde det gått ikke mer enn 16 måneder. Snart kunne de første skipslastene med kalksalpeter - en forbedret utgave av Norgesalpeter - sendes over havet. Pionerarbeidet i øvre Telemark fra tiårene før ble gjentatt i nedre Telemark.

Skogsarbeidere ... og skogen felles

Arbeidet var lagt til rette med det for øye å gjøre det aller viktigste først: Reise fabrikken og komme i gang. Alle tilhørende prosjekter og oppgaver, så som materiallager, kantine, ja, til og med brannstasjon, var blitt løst på en provisorisk måte. Anleggslederen het Tormod Gjestland. Han hadde tidligere erfaring fra Rjukan og ble den første direktøren ved det som i dag kalles Hydro Porsgrunn.

Fabrikkene og virksomheten på Herøya ble en stor arbeidsplass. Arbeidskraft var det nok av, og det var også mulig å overføre en del ansatte fra Notodden til Herøya. Noen familier kunne bygge hus for andre gang. Utover på 1930-tallet kom byggeboomen på Herøya og i Porsgrunnområdet.

Svaret på vitale spørsmål

For å produsere gjødsel trengtes blant annet elektrisitet og kalkstein. I indre Telemark, hvor Hydro hadde bygd store fabrikker på Notodden og Rjukan, var forutsetningene for å produsere elektrisitet svært gode, men det fantes ikke kalkstein der. Den måtte hentes i Grenlandsområdet, hvor også utskipingen av de ferdige produktene foregikk.

De første fabrikker var blitt reist på Notodden og Rjukan fordi datidens teknologi for overføring av store mengder energi hadde klare svakheter. Elektrisiteten måtte brukes der den ble produsert. Dermed måtte kalkstein fraktes inn til fabrikkene og ferdig produkter ut igjen.

Med bedring i elektroteknikken ble det også mer aktuelt å flytte til en havn ved havet. Hydro hadde begynt å kjøpe eiendommer på Herøya allerede under første verdenskrig, og da selskapet inngikk en lisenskjøpsavtale med IG Farben i 1927, eide Hydro mer enn nok arealer til å bygge fabrikkene.

Herøya hadde også en del andre fordeler var: Lett adkomst til kalksteinsforekomster, god tilgang på rent ferskvann, gode havneforhold med lite eller ingen is om vinteren, gode muligheter for overføring av elektrisitet og for framføring av jernbane. Forbindelsen med fabrikkene i indre Telemark var via jernbane og båt. Herøya var svaret på de vitale spørsmålene Hydros ledelse hadde stilt.

Tid for å ekspandere

Midt på 1930-tallet begynte Hydro å se på mulighetene for å produsere Fullgjødsel, NPK (en type gjødsel som inneholder to eller flere av plantenes primærnæringsstoffer og evt. sekundær- og mikronæringsstoffer). Grunnlaget for Hydros interesse var en oppfinnelse gjort av ingeniør Erling Johnson ved Odda Smelteverk, den såkalte Oddaprosessen, hvor mineralet kalsiumfosfat løses i salpetersyre og bearbeides videre til gjødsel.

Forsøksproduksjon ble igangsatt i 1936, og den første regulære NPK-produksjonen startet i 1938. Etter hvert overtok Hydro patenter fra Johnson (1947) og utviklet den NPK-prosessen som i dag benyttes i Porsgrunn, en prosess som kalles Hydroprosessen. Johnson hadde også solgt en lisens til BASF, som utviklet den til det som seinere ble kalt BASF-prosessen.

Nye produkter  – flere forretningsområder

Gjødselproduksjonen på Herøya utviklet seg videre, og i løpet av 1930-årene kom det også i gang produksjon av natriumnitrat, som kjemisk er det samme som naturlig Chilesalpeter. Det har også vært produsert urea og ammoniumnitrat.

Seinere skulle helt nye forretningsområder komme til og gjøre Herøya til den klart største industriarbeidsplassen i Norge.