Norge var et nøytralt land, men næringslivet var ikke bundet til å følge noen bestemt politisk styrt linje. Ledelsen i Hydro var innstilt på å videreføre de kontrakter som var inngått, både for salg av kalksalpeter og ammoniumnitrat. Men snart økte påtrykket om endringer, særlig fra de allierte landene; Frankrike, England, Russland.

Etter hvert valgte ledelsen å øke leveransene av kalksalpeter og ammoniumnitrat til de allierte landene, men Hydro fortsatte også å selge til det tyske markedet. Situasjonen var på ingen måte enkel; leveringskontrakter med tyskerne og betydelige franske eierinteresser i selskapet. Ryktene gikk om at varetransporten over Skagerak ble overvåket av ubåter.

I tilfelle fiendtlige handlinger…

Hydros ledelse mente Hydros anlegg ville være et av de første målene – i tilfelle et fiendtlig angrep mot Norge. Selskapet tok sine forholdsregler; skaffet seg 10 antiballongkanoner, 8 kanoner, 5 mitraljøser og 17 lyskastere. Luftvernskyts ble installert både på Rjukan og Notodden. Vitale og særlig sårbare deler av produksjonsanleggene ble patruljert. Damanlegg ble beskyttet, og det kom også i stand et opplegg for telefonisk varsling i tilfelle luftangrep. Heldigvis: angrepet uteble.

Indre strid

Striden ute i verden slo etter hvert også inn i selskapet. Harald Bjerke, som var stedfortredende generaldirektør, samarbeidet svært godt med de franske eierinteressene i Hydro. Franskmennene oppfattet Eyde som tyskvennlig. De indre rivningene og motsetningene på eiersiden skulle også få følger for organiseringen av Hydros daglige ledelse. Etter at perioden med store byggearbeider var fullført, ble det også klarere at selskapet trengte en stabil administrasjon.

Sam Eyde var ikke mann for den regulære drift. På det punktet er han nokså åpen. Hans natur, hans «gå-på-humør» var ikke egnet for å holde ”mannsterke møter om selv de små ting”. Eyde så nok også selv behovet for et skifte, men må samtidig ha følt det vanskelig å gi fra seg roret på skuta.

Sam Eyde går av

Ønsket om en omorganisering vant etter hvert tilslutning. I 1915 hadde Sam Eyde vært Hydros generaldirektør i 10 år, men det skulle gå ytterligere to år før han ble etterfulgt av Harald Bjerke.

Eydes avgang demonsterte nok en gang de sterke bånd mellom lederen og arbeiderne i selskapet. På Rjukan ble det høsten 1920 avduket en stor statue av Eyde. Festlighetene varte i to fulle dager.

Haber-Bosch – skal, skal ikke

Den såkalte Birkeland/Eyde-prosessen var svært energikrevende. Rundt 1910 utviklet Fritz Haber og Carl Bosch i Tyskland en ny teknologi, den såkalte Haber/Bosch-prosessen, eller ammoniakksyntesen. Se prosesskjema. Isolasjon under første verdenskrig bidro til at tyskerne satset sterkt på å videreutvikle denne teknologien styrket.

Konkurransen i gjødselindustrien ble skjerpet, men Hydro hadde i utgangspunktet en sterk stilling, blant annet fordi selskapet var kommet tidlig i gang og etter hvert hadde kunnet nedbetale sine lånopptak.

I første omgang møtte selskapet konkurransen med å forbedre lysbuemetoden. I 1925 var det åpenbart at konkurransen ble enda hardere. Badische lanserte et kalksalpeterprodukt og gikk sammen med to andre tyske selskaper og dannet det mektige IG Farbenindustrie.

Igjen er Sam Eyde på banen – og han engasjerte seg ikke bare for at Hydro skulle ta i bruk «ammoniakkmetoden», men også gå i kompaniskap med IG Farben. Generaldirektør Harald Bjerke strittet imot. Da Bjerke gikk av som Hydros øverste leder og ble etterfulgt av Axel Aubert, ble det fortgang i sakene. Til sist ble resultatet omtrent slik Eyde hadde ønsket. IG Farben kommer inn som 25 prosent deleier i Hydro. Selskapet overtar også markedsføringen av Hydros produkter utenfor Norge.

I 1927 kjøpte Hydro lisens til å benytte ammoniakkmetoden, og allerede rundt årsskiftet 1927-28 begynte byggingen av ammoniakkfabrikker og tilpassing av prosessen ved fabrikkene på Notodden og Rjukan.Det var mest generaldirektør Auberts fortjeneste at Hydro i 1927 besluttet å bygge om sine fabrikker. Det førte til en flerdobling av kapasiteten. Vannkraften som kunne brukes til elektrolytisk hydrogen, skulle igjen vise seg å være et fortrinn for Hydro.

I andre halvdel av 1920-tallet hadde utviklingen av elektroteknologien gjort det mulig å overføre flere hundre tusen kW over nettet. Dermed var det ikke lenger nødvendig å oppføre fabrikkanleggene nær strømkilden. Hydro kunne bygge industrianlegg ved sjøen – med kortere vei til markedene. Alliansen med IG Farben, ledende teknologi og Hydros styrke innebar at det nå lå til rette for å bygge en ny gjødselfabrikk i Norge. Valget falt på Herøya ved Porsgrunn.